Hormoner!

Mor sier jeg har alt for mye hormoner. Jeg har da akkurat passe mengde hormoner! At det kribler i bakbeina og kjeften min bjeffer i ett sett og at alt er skummelt og at alt lukter godt er vel normalt, hæ? Men uansett, Mor sier hun snart går på veggene fordi jeg er så tornado inne, og at jeg skal dra og dra i båndet for å komme til de beste tisseflekkene. Bare vent til jeg får litt mer muskler, da kommer jeg til uten å krangle =))

I går ble jeg utslitt. Skikkelig sliten. For Mor og Far lånte meg bort til Onkel Rainer. Først var det litt sånn kjipt, men så dro han meg med på den LENGSTE turen ever, så når jeg endelig ble plassert på trappa hos mamman til Onkel så flata jeg ut som tidenes fillerye. Og når Mor og Far kom å henta meg måtte jeg gråte bittelitt mens jeg lå på rygg og lot de kose magen min. Men jeg hadde en kjempedag!!! Så kjempe at jeg knapt gidda å gå ut å tisse mer den dagen. Sofa'n var min venn (still is).

LEKE! LEKE! LEKE!

Far kom!!! Need I sey more??? Da kan vi bite og rase og herje og leke og bite så masse vi vil. Han prøver jo å si at jeg må ta det med ro, men han er så lite overbevisende at jeg må le. Akkurat som om jeg kan å slutte å leke når han egentlig vil leke mer! Og Mor bare rister oppgitt på hodet og prøver å få Far til å slutte å vifte med fingre og prate med lekestemme. Men vi er på lag, jeg og Far. Så kan Mor bare sitte der, og snakke med innestemme og være kjedelig. Så det så.

I dag skal jeg kjøre bil. Langt. Litt usikker på om jeg gleder meg, men vi skal til der Far bor, og der bor det også en mellompuddel som heter Doffen. Eller, han bor i en rød tråd i nabohagen. så når vi er der og jeg får gå ut i min tråd så kan vi stå og boffe til hverandre og liksomleke litt på avstand, helt til enten Mor eller Far kommer ut og sier at jeg må komme inn om jeg ikke klarer å være stille. Klarer å være stille? Er jo de som hele tiden snakker om at jeg må sosialiseres jo! Og hva er mer sosialt enn å gjøre en babypuddel (for han er en mnd mindre enn meg!) oppmerksom på alle farer og gleder ved livet? Nåvell. Det skal jeg i dag altså. Og i morgen, i morgen skal jeg være alene hjemme der hos Far, leeeeenge! For Mor og Far skal i noe de kaller barndåp, og da får ikke jeg være med! Hørt sånnt tull, jeg er da barn jeg og!!!

So long, godtfolk!

Se her, jeg ER usynlig. Iallfall nesten.

Jeg ligger lavt...

Jeg er usynlig. Jeg lager ingen lyder. Med mindre jeg må. Jeg beveger meg stille. Jeg krever ingenting. Jeg lar Mor kose meg så mye hun vil. Jeg spiser dannet. Jeg slurper ikke av skålen. jeg boffer (nesten) ikke på katter. Jeg tar liten plass. Jeg unngår å være til bry. Jeg ber om luftetur kun om det er krise. Jeg lar brorsan være i fred. Jeg overlater sofan til Mor uten å mukke. Jeg gnager ikke på teppet i gangen. jeg er behersket. Jeg er usynlig.

ALIKEVELL går Mor rundt og skuler på pelsen min og mener jeg må NAPPES???? Igjen??? Jeg har jo nettopp blitt plukka og nappa så det sved, bokstavelig talt! Men nå, bare fordi vi skal å møte gammelmamma Riitta om noen uker, mener Mor at jeg må friseres, igjen! Jeg har da akkurat passe pels til å ikke fryse i dette pissvåte, snødekte vinterlandskapet med masse saltvann og kalde steiner. Skjønner hun ikke at jeg har det fint inni pelsen min? So what om jeg ser litt dårlig når luggen faller ned på snuten. So what at potene mine blir fulle av snø når vi er ute. So what at jeg kanskje ser litt større ut enn jeg er. Men pelsen gror ut fra MIN hud, ergo er det MIN pels. Tror jeg. Men for å være på den sikre siden skal jeg fortsette å være usynlig litt til.

Hva man skal gjennomgå...

I dag dro jeg og Mor til byen for å snuse på andres tisserester og hilse på folk som klapper meg alt for forsiktig og rygger når jeg ser på dem. Jaja. Vi gikk en laaang tur i snøstormen, og tenk, en dame som sa hun kom fra avisen ville ta bilde! Så jeg hoppa opp på mor og viste meg fra min beste side, mens Mor fòret meg med banan (guds gave til valpen?). DIGGER avisen jeg! Så nå må vi ikke bare leke med den, vi må visst lese den også i dagene fremover. Så turen var helt fin den, før Mor plasserte meg i bilen i maaaaaange timer (sikkert atten eller førtitre!). Så når vi kom hjem var jeg superdupergira på å leke massemasse med brorsan (menneskebarnet som er masse mindre enn meg, men 6 år eldre sies det), men han har fått noe som heter kikhoste og må holde seg litt i ro, så da tok Mor meg med ut på springetur i fjæra.

Og det var liksom da det kjipe starta. Var fint i fjæra altså, men det var så vrident å bæsje. Prøvde å prøvde, men var liksom ikke som om det ville komme noe ut. Og det MÅTTE jo Mor få med seg, så når vi kom hjem lurte hun meg! Hun lurte meg til å drikke masse olje, og masse vann. Mmmmen vannet var godt da, smart som hun er hadde hun leverpostei i skåla, så jeg måtte jo drikke alt sammen for å få tak i leverposteien! Og nå spretter hun opp og løper til døra så snart jeg snur på meg. Men jeg ska ikke bæsje. Ikke nå. Jeg sparer det til Mor sover. DA skal jeg lage masse spetakkel i gangen, og bråke sånn at Mor kommer snublende i undikken og kavende prøver å få på meg bånd samtidig som hun stikker armer og bein inn i tilfeldige klesplagg i håp om å rekke å få meg ut før jeg eksploderer. Så skal jeg luske ut. Og sette meg på gårdsplassen og se litt på snøen som faller. Og etter en stund skal jeg bæsje. Kanskje.

Mor er så treg.

Altså, det visste vi jo, hun er treg å stå opp, treg å få med ut, og treg å gi meg kooos når jeg trenger det. Men så, etter å ha fått en kommentar her inne fra min nye brother in crime, Zhivgo, så gikk det opp for meg at Mor sannelig har latt bloggen forfalle og ikke skrevet så mye som et ord siden i fjor! Så da var gode råd dyre, og jeg, ansvarlig som jeg er, har måttet ta en fullstendig opprydding her. Og jeg har tatt på meg den store oppgaven å holde bloggen i live heretter. Så får Mor holde på med sitt (som stort sett foregår på kjøkkenet, der jeg aldri får komme inn uansett!).

Jeg har vokst litt siden sist. Faktisk så mye at de fleste nå tror jeg er voksen (haha, de skulle bare visst!). Men dette er selvsagt bare blitt meg fortalt, jeg får jo fortsatt plass på fanget og kommer meg fint under bordet om jeg vil. Proemene dukker opp når de jeg sitter på fanget til ikke lengre ser tv eller får puste, da blir jeg dytta videre til neste fang. helt greit altså =)) Mor sier jeg har sånn ca 10 cm igjen i mankehøyde og omtrent 25 kg til jeg er fullvoksen, håper det blir bare muskler!!!!

Mor gjorde forresten noe utilgivelig her i forige uke. Hun BYTTA MEG UT MED EN KATT!!!!! Bare for en dag da, men hallo! Jeg mot en KATT??? Hun unnskyldte seg med at katta til bestemor måtte få knekket noen nøtter hos dyrlegen, hva nå enn det betyr (!?!), og at jeg og en neddopet katt i samme lille bil ville bli en dårlig kombinasjon, men jeg er ikke overbevist. Uansett, jeg ble sendt til Bestemor med streng beskjed om å oppføre meg. Og det gjorde jeg, oppførte meg som den valpen jeg er og inntok sofa med den største selvfølgelighet. =))