Hva man skal gjennomgå...

I dag dro jeg og Mor til byen for å snuse på andres tisserester og hilse på folk som klapper meg alt for forsiktig og rygger når jeg ser på dem. Jaja. Vi gikk en laaang tur i snøstormen, og tenk, en dame som sa hun kom fra avisen ville ta bilde! Så jeg hoppa opp på mor og viste meg fra min beste side, mens Mor fòret meg med banan (guds gave til valpen?). DIGGER avisen jeg! Så nå må vi ikke bare leke med den, vi må visst lese den også i dagene fremover. Så turen var helt fin den, før Mor plasserte meg i bilen i maaaaaange timer (sikkert atten eller førtitre!). Så når vi kom hjem var jeg superdupergira på å leke massemasse med brorsan (menneskebarnet som er masse mindre enn meg, men 6 år eldre sies det), men han har fått noe som heter kikhoste og må holde seg litt i ro, så da tok Mor meg med ut på springetur i fjæra.

Og det var liksom da det kjipe starta. Var fint i fjæra altså, men det var så vrident å bæsje. Prøvde å prøvde, men var liksom ikke som om det ville komme noe ut. Og det MÅTTE jo Mor få med seg, så når vi kom hjem lurte hun meg! Hun lurte meg til å drikke masse olje, og masse vann. Mmmmen vannet var godt da, smart som hun er hadde hun leverpostei i skåla, så jeg måtte jo drikke alt sammen for å få tak i leverposteien! Og nå spretter hun opp og løper til døra så snart jeg snur på meg. Men jeg ska ikke bæsje. Ikke nå. Jeg sparer det til Mor sover. DA skal jeg lage masse spetakkel i gangen, og bråke sånn at Mor kommer snublende i undikken og kavende prøver å få på meg bånd samtidig som hun stikker armer og bein inn i tilfeldige klesplagg i håp om å rekke å få meg ut før jeg eksploderer. Så skal jeg luske ut. Og sette meg på gårdsplassen og se litt på snøen som faller. Og etter en stund skal jeg bæsje. Kanskje.